TRO, HÅP OG KJÆRLIGHET: Siv Østrem Peersen sin blogg

I dag har jeg vært på helsestudio og trent på romaskinen, og der begynte jeg å tenke på uttrykket å "innta landet". Er det ikke en kristen sang som handler om det? Bakgrunnen for disse tankene var en musikkvideo som gikk på TV-skjermen foran meg. Jeg husker ikke hvilken artist det dreide seg om, det var ihvertfall en kvinne, og fargene i videoen var svart og rødt. En gang hørte jeg en kristen leder si om denne fargekombinasjonen at den var "diabolic" - djevelsk. Etter mitt begrep er dette usant. Det er ingen fargekombinasjoner djevelen har hevd på. På samme måte er det med mye av det vi har omtalt som syndig.

Ta for eksempel dans. I mange år har det vært sett på som "synd" å danse. Jeg er klar over at mye av det som har fulgt med dansing har ledet til synd, som for eksempel rusmiddelbruk, vold etc. Men selve det å danse har aldri vært en synd. Danset ikke kong David? Gjorde ikke Jesus vann til vin i et bryllup? (Jeg er temmelig sikker på at de danset der). Gud gir ganske klare meldinger om hva som er synd. Når det gjelder dansen har det dannet seg en forestilling blant mange kristne at det er synd å danse, synd å spille kort, synd å gå på kino etc. I tillegg har vi misforståelsen om at "penger er roten til alt vondt". Guds ord sier at det er kjærligheten til pengene som er roten til alt vondt. På samme måte er det våre tanker, holdninger og måtene vi bruker de forskjellige gjenstandene eller aktivitetene på som er syndige, ikke selve gjenstanden eller aktiviteten. (Merk at jeg da ser bort fra slikt som Gud har uttalt ER synd).

Jeg har nettopp begynt å danse salsa, og det er fantastisk moro! Jeg har gledet meg i flere måneder til å komme på dansekurs og etter å ha gjennomført første time må jeg konkludere med at det ikke finnes noe syndig i å bevege kroppen til musikk og lære rytmer som er litt annerledes. Mine norske hofter var ikke riktig vant til de uvante bevegelsene, men jeg tror de har usedvanlig godt av det. (Her i Norge er bekkenløsning en ganske vanlig lidelse, mens den ikke finnes i land hvor kvinnene bruker hoftene sine på en avslappet og naturlig måte).

Vi trenger å ta dansen og mange andre områder tilbake fra vår motstander som går rundt som en brølende løve! Vi må komme oss ut av hjemmene og komfortsonene og være sammen med mennesker der de befinner seg, det er blant annet puber og dansesteder. På denne måten kan vi innta mange ulike områder og bringe med oss Jesu kjærlighet til mennesker som trenger det mer enn noen gang.

Vi er nå vel tilbake etter juleferien på Tenerife. Det var fantastisk med sol og varme, badeliv og uteliv. Kunne kjenne sostrålene varme huden og nyte det fantastiske dagslyset som har vært mangelvare her hjemme en stund. Det som var mindre fantastisk, var lungebetennelsen jeg pådro meg da vi kom hjem. Jeg landet på Flesland nyttårsaften temmelig svimmel og antagelig febril. Første nyttårsdag, som tilfeldigvis er min bursdag, ble tilbrakt hostende og svettende under et ullteppe. (Heldigvis dukket det opp en velkommen bursdagsgjest slik at jeg fikk feire bittelittegranne...)Hostingen og svettingen viste seg å være lungebetennelse, det er grunnen til denne jule- og nyttårsrapporten langt uti januar, først nå er jeg noenlunde frisk.

Jeg vil fortelle om noe jeg opplevde den siste kvelden på Tenerife. Terje og jeg bodde i Puerto de la Cruz, en ganske vakker på nordkysten av øya. Nesten hver kveld var vi "ute på by'n" for å se på folkelivet, spise middag eller handle. Det er halve ferien etter mitt begrep. Denne kvelden var det ekstra mye å se på i gatene (kanskje en av grunnene til at jeg fikk lungebetennelse, jeg hadde for lite varme klær med meg og frøs nok litt der vi sto og så på alt det spennende som foregikk. Husk å ta med noe varmt tøy hvis du skal til Puerto de la Cruz!).

Har du sett slike "sølv"- eller "gullmenn" som av og til befinner seg på Torgallmenningen? En mann som er gull- eller sølvkledd fra topp til tå og som later som han er en statue? Barn liker å gå bort til ham, og da setter han gjerne i gang og gjør noe morsomt. Denne lørdagskvelden befant det seg en "sølvmann" på et av de mindre torgene i Puerto de la Cruz. Han lignet til forveksling Charlie Chaplin, ved siden av ham sto en annen "statue", en ung rosa dame. De to var veldig underholdende og stadig var små og store bortom og puttet mynter i boksen deres.

Plutselig la jeg merke til en kvinne som satt med en kopp foran seg på det motsatte gatehjørnet. Hun satt der helt alene i en rullestol. Uten armer eller ben. Ansiktet hennes var preget av sorg, smerte og verdighet. Jeg tenkte på hva det kostet henne å sitte der alene med koppen foran seg. Jeg aner ikke noe om velferdsordningene i Spania, så jeg vet ikke om det offentlige forsørger mennesker som ikke kan gjøre det selv. (Jeg har vært med på å dele ut mat til trengende i Auckland, New Zealand, så jeg vet at ikke alle land har det slik som vi har i Norge). Kanskje denne kvinnen har så hun klarer seg og valgte å sitte å tigge for å få ekstra penger, hva vet jeg. Likevel, jeg innbiller meg at de færreste velger å sitte på et gatehjørne og tigge hvis de kan slippe det.

Det var lite jeg kunne gjøre for henne. Lommeboka mi var ganske tom, vi skulle reise dagen og hadde brukt opp mesteparten av Euro'ene. I valget mellom å gi det lille jeg hadde til Charlie Chaplin med Rosa dame og denne kvinnen var valget enkelt. Likevel skulle jeg ønske jeg kunne ha gjort så mye mer for henne. Slik Jesus gjorde da han gikk omkring og gjorde vel for mennesker. Han lot lamme reise seg og blinde få synet igjen.

Charlie Chaplin og Den rosa damen fortsatte å underholde mengden. En liten gutt i barnevogn var helt med på notene og folk lo. Jeg kunne ikke la være å gløtte bort på kvinnen i rullestol. Like før vi gikk, så jeg at en kvinne kom bort og snakket med henne. Lenge. Heldigvis, tenkte jeg. Enten damen kjente henne fra før eller var en fremmed, var det en som brydde seg. Selv følte jeg at jeg manglet ord. Jeg hadde ikke visst hva jeg skulle si til henne, kall meg gjerne feig.

Men jeg ba en bønn for henne. Takk for at det finnes bønn, takk at vi alltid kan be til vår Far i himmelen. Når kontrastene blir for store, når vi selv kommer til kort og mangler ord og handlinger, så kan vi be.
Med og uten ord.