TRO, HÅP OG KJÆRLIGHET: Siv Østrem Peersen sin blogg

Jeg har nettopp vært i Stokke i Vestfold på sommerkonferanse med menigheten. Det var fantastisk forkynnelse og nydelig fellesskap under en blå, blå himmel. Forkynnelsen dreide seg mye om å leve det kristne livet slik som Jesus gjorde, ved å ha åpne dører til eget hjem og gå mye på besøk. Altså menigheten ut fra de store møtesalene og tilbake til hjemmene. Vi fikk blant annet høre om å stå sammen med noen og gi hele vårt hverdagsliv til Gud, spesielt måltidene. For min del startet egentlig bibeluka dagen før jeg reiste til Stokke, men det visste jeg ikke før jeg kom dit og fikk høre forkynnelsen......

Når man har blitt mer enn 29, har man etablert en del vaner , eller kanskje det bare er meg. En av (u)vanene jeg har, er at det er en omstendelig prosess å pakke før sønnen min og jeg drar på tur. Det er ikke gjort i en håndvending å bestemme hvilke av de åtte par skoene jeg har funnet fram, som skal få være med. Som regel ender det med at alle får utreisetillatelse. En annen ting jeg pleier å gjøre dagen før vi drar, er å bake. Jeg baker MANGE boller, de kommer alltid godt med på reisen og når vi har kommet fram, er det alltid noen sultne mager som kan mettes. En tredje (u)vane jeg har, er at jeg er vant til å ha det ordentlig og ryddig når folk kommer på besøk. Sånn var det der jeg kom fra......

I år skulle vi ha med en ekstra passasjer i bilen til Stokke. Jeg er så heldig at jeg har fått en ny venninne. En ung dame, halvparten så gammel som meg, med dobbelt så mye energi og tre ganger så mye frimodighet har kommet inn i cellegruppa. Noen ganger kan det å få nye venner riste deg skikkelig ut av vanene dine. Jeg fikk nemlig en telefon fra min nye venn. Om hun kunne få komme på besøk kvelden før vi skulle til Stokke og ta med en ung venninne som hadde mange spørsmål om Gud. Det er fælt å si det, men min første innskytelse var å si nei, fordi jeg visste at jeg kom til å stå på hodet med pakking og baking. Men jeg fikk heldigvis sagt at ja, det var bare å stikke innom.....

Da de to unge damene ankom, så det ikke ut i leiligheten. Stuen var full av klær (valgets kval, skulle jeg ta med den blå eller grønne?) og kjøkkenet lignet et geriljaområde med oppvask til taket og bolledeig og mel i fri flyt. Selv hadde jeg mel både foran og bak. Inn i dette kaoset kom to unge damer som øyeblikkelig fylte huset med latter. Etter å ha fått smake på baksten (kriteriet om å ha måltid sammen ble dermed oppfylt, selv om vi ikke brukte tallerkner, det var ikke plass) ryddet vi unna ting og tang fra sofaen og satte oss for å snakke om Gud. Nei, nå glemte jeg at vi sang lovsanger først. Min unge venninne elsker å synge, en lovsang kommer like naturlig fra hennes munn som honning fra en bie.

Johannes 3, 16 ble tegnet og forklart, den unge damen kom med spørsmålene sine og vi tre hadde en fantastisk stund sammen. Min sønn på 13 deltok i det hele litt på avstand, lesende på Guiness rekordbok, hvor han innimellom delte interessante ting som hvem som hadde verdensrekorden i å spise mark (!) og alderen på verdens eldste brudepike. Hun var forøvrig 97. Selv om den unge gjesten ikke tok i mot Jesus der og da, hadde hun helt tydelig fått nye tanker om Gud og ble glad da jeg spurte om jeg kunne få be for henne.

Selv om klokka ble over 1 før jeg var ferdig å pakke alle bollene, skoene og klærne, kan jeg ikke tenke meg en bedre måte å tilbringe en dag på enn å sette egne prosjekter litt til side og snakke med et menneske som lengter etter Gud. Det er egentlig et stort, stort privilegium. Det er min bønn at dere alle sammen med noen skal få ta del i den samme opplevelsen, enten dere deler Jesus med en fremmed eller noen dere har bedt for lenge.

Gud er mektig til å la oss alle være arbeidere i den modne høsten som finnes rundt oss.