TRO, HÅP OG KJÆRLIGHET: Siv Østrem Peersen sin blogg

.... eller båten blir bygget mens du seiler (ikke å anbefale).
Dette har jeg tenkt litt på de siste dagene. Jeg er nemlig veldig flink til å planlegge. Siden jeg jobber som lærer er jeg nesten nødt til å være det, altså være flink til å legge planer. I min bransje er det timeplaner, ukeplaner, månedsplaner og årsplaner som gjelder. Selv om jeg har prøvd det og, er det sjelden det fungerer å bare møte opp i klasserommet totalt uforberedt og spørre elevene om hva vi skal finne på denne timen.

Som regel ligger det en del arbeid bak når jeg og andre lærere dukker opp bak et kateter nær deg.
Jeg husker mitt første år (les: mareritt) som lærer. Jeg var mer eller mindre skrekkslagen og livredd for å ikke ha kontroll, så jeg satt derfor oppe til langt på kveld og skrev lange manuskripter hvor jeg planla timene i detalj, minutt for minutt. Hvis noe avvek fra manuset, ble jeg fortvilet og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Heldigvis har kontrollbehovet avtatt noe med årene.......

Det viser også følgende som jeg opplevde i går. Jeg skulle lage middag og hadde en pose gryterett (spansk) og en pakke pølser (kalkun). Det skulle egentlig tilsettes 1,5 dl fløte, men det hadde jeg ikke, så jeg måtte dypdykke i kjøleskapet og finne noe som lignet, og det ble en kladeis kesam. Poden på 13 har en relativt fin gane og det er ikke alt han spiser (f.eks. løk, tomat, kokte grønnsaker mm). Men ananas liker han, og jeg trodde jeg hadde en boks stående. Det hadde jeg ikke, men jeg kom på at det fantes appelsin i huset. Den er er jo en fetter av ananasen, og poden godtok erstatningen. Appelsinskivene ble kuttet i biter og fant veien oppi gryta.

Så dukket vår middagsgjest opp, han er kokk og hadde tilfeldigvis med seg en pose cashewnøtter. Den forsvant opp i gryta (altså nøttene, ikke posen). Nå hadde vi en typisk "gryta med det rare i" og den ble ganske god, om jeg skal få si det selv. Til og med kokken syntes det.

Tenk på Gud. Når vi legger planer er det mange ganger slik at når vi tillater hans innblanding og hjelp underveis blir alt mye bedre enn vi kan få til aleine. Han sender folk, cashewnøtter, hjelp i rett tid, han gir råd og veiledning, han sørger for krydder og farge, han gjør de gryterettene som livene våre er så uendelig mye bedre enn vi kunne ha klart aleine. Ja til planer, men et enda større JA til Guds gode innblanding!

Dagen i dag er både elsket og hatet. Noen fnyser av dette amerikanske påfunnet som har rammet oss for full styrke: Valentinsdagen. En rask spørrerunde til mine morgentrøtte gutter i elektroklassen om hvorfor vi markerer denne dagen, brakte bare fram spørrende fjes og en kommentar om at det hadde noe med "kjærlighet og sånn" å gjøre.
En rask sveip innom internett ga oss informasjon om at det kan være flere Valentin som har gitt navn til dagen. En av de vanligste historiene er den om presten Valentin som levde under keiser Claudius i Roma på slutten av 200-tallet. Det ble forbudt for kjærester å gifte seg fordi man var i krig, og keiseren mente at de unge mennene ikke ville dra og kjempe hvis de var nygifte. Valentin begynte å vie de unge parene ulovlig, ble arrestert, henrettet og halshogd den 14. februar 290. Det var visstnok en amerikansk dame som begynte å sende kort en gang på 1900-tallet denne dagen, ikke husker jeg hverken navn eller årstall, da jeg er dårlig til begge deler.

For den som er singel og helst ikke vil være det, kan Valentinsdagen fort bli et mareritt, bombadert som vi blir av røde hjerter og valentinspåfunn i form av annonser for gaver, blomster, filmer, artikler, you name it. I mange år var dette definitivt ikke yndlingsdagen min, for å si det sånn.
Likevel kan vi selv bestemme hva vi skal bruke dagen til. I tillegg til å gi kort, som du kan kjøpe, lage for hånd eller via nettet, til dem du elsker, hvorfor ikke benytte anledningen til å gi en oppmerksomhet til noen du vanligvis ikke gjør det så ofte med? En kollega som har det vanskelig? En nabo? En fjern slektning som bor alene?
Hvis du er kristen, kan du også gi dagen til Jesus, som er vår aller største kjærlighet. Bruk dagen til å tilbringe tid med ham. Tankene mine går også til kristne søsken som ikke har den samme frihet som vi har til å utøve vår tro i frihet. Mange opplever tortur og lider martyrdøden.
Valentinsdagen kan uansett brukes til noe godt, det er bare å være kreativ.
PS. Jeg er forresten i den heldige situasjon at jeg ikke lenger er singel, og jeg er littegranne spent på hva dagen bringer for å si det sånn...
PPS. Jeg har opplevd tidenes valentinskveld........ Ikke i mine villeste fantasier hadde jeg trodd at jeg skulle få oppleve noe så nydelig.... Helt fantastisk!

Det er slappfiskblues her på bloggen. Klokken er over åtte på kvelden og jeg har ennå ikke riktig kommet i gang.... Joda, det var ikke nødvendig med så mange unnskyldninger for å innta horisontalen på sofaen i ettermiddag. Litt masete dag på jobb.... Var trøtt, hadde sovet litt dårlig i natt....... Skulle bare se litt på tekst-tv.... Lå der og fantaserte om alt jeg skulle ha gjort: Vaske gulvene, vaske vinduene (men det ble heldigvis fort mørkt så slapp jeg i alle fall å gjøre det på ordentlig), bake brød, ringe et par venninner, skrive en bok, i det hele tatt.
Det er et problem at jeg aldri har likt å gjøre husarbeid. Lage mat, ja, støvsuge, nei! Hver gang jeg har gjort dette nødvendige, men akk så pytonkjedelige stykke arbeid, føler jeg meg som om jeg har vunnet Oslo maraton og Tour de France på en gang. Det er en stor seier. V for Victory, V for Vaskefille.
Nå begynner det å bli litt for seint å gjøre det (hihi). Og om en stund begynner et program jeg skal se på Tv (blunk, blunk). Nå kan jeg snart puste lettet ut i vissheten om at jeg klarte å lure meg unna i dag og.
Det absolutt aller verste er å stryke (det er til og med verre enn å skrape is fra bilvinduet en iskald vintermorgen, verre enn blodpudding og dravle). På klessnora henger en duk og stirrer utfordrende på meg, den vet at jeg misliker det. Før eller senere må jeg stryke den (hvis jeg ikke kveler den først). For ikke å snakke om gardinene som også venter på strykejernet. Hvem oppfant strykejernet, egentlig? Jeg skulle ha likt å ha en prat med vedkommende.......
Nei, Ali kaffi kurerer ikke gruff for mitt vedkommende. Det er like før jeg får denne ekle dårlige samvittigheten. For er jeg ikke en ganske dårlig husmor? (For ikke å snakke om mor, her sitter poden og jeg foran hver vår skjerm mens vi burde ha vært ute og laget snømann eller noe). Å finne områder hvor jeg ikke strekker til er lettere enn Lightbrus.
Men heldigvis, og dette er jeg så inderlig glad for, jeg trenger ikke å strekke til. Takk og lov! For jeg har en som strekker til for meg. Gud. Far. Mr Jesus. Han elsker meg med og uten vaskefille, med og uten hybelkaniner, med og uten nystrøkne gardiner. Det er grunn til å juble og hoppe av glede, hør bare på dette:

He forgives your sins - every one.
He heals your diseases - every one.
He redeems you from hell - saves your life!
He crowns you with love and mercy - a paradise crown.
He wraps you in goodness - beauty eternal.
He renews your youth - you're always young in his presence.
(Salme 103 - The Message)

Akkurat nå, mens du leser dette, blir du omsluttet av Guds fantastiske kjærlighet. Tenk at han bøyer seg ned og pakker deg inn i et ullteppe av kjærlighet og godhet - uansett hvordan din dag (eller natt har vært). I hans nærvær teller ikke utilstrekkelighet eller dårlig samvittighet, der er det bare fred, glede og kjærlighet. Der kan du være ung - hele tiden. Er det ikke fantastisk?

PS. I morgen skal jeg vaske gulvene (nesten helt sikkert).

I dag har jeg vært på helsestudio og trent på romaskinen, og der begynte jeg å tenke på uttrykket å "innta landet". Er det ikke en kristen sang som handler om det? Bakgrunnen for disse tankene var en musikkvideo som gikk på TV-skjermen foran meg. Jeg husker ikke hvilken artist det dreide seg om, det var ihvertfall en kvinne, og fargene i videoen var svart og rødt. En gang hørte jeg en kristen leder si om denne fargekombinasjonen at den var "diabolic" - djevelsk. Etter mitt begrep er dette usant. Det er ingen fargekombinasjoner djevelen har hevd på. På samme måte er det med mye av det vi har omtalt som syndig.

Ta for eksempel dans. I mange år har det vært sett på som "synd" å danse. Jeg er klar over at mye av det som har fulgt med dansing har ledet til synd, som for eksempel rusmiddelbruk, vold etc. Men selve det å danse har aldri vært en synd. Danset ikke kong David? Gjorde ikke Jesus vann til vin i et bryllup? (Jeg er temmelig sikker på at de danset der). Gud gir ganske klare meldinger om hva som er synd. Når det gjelder dansen har det dannet seg en forestilling blant mange kristne at det er synd å danse, synd å spille kort, synd å gå på kino etc. I tillegg har vi misforståelsen om at "penger er roten til alt vondt". Guds ord sier at det er kjærligheten til pengene som er roten til alt vondt. På samme måte er det våre tanker, holdninger og måtene vi bruker de forskjellige gjenstandene eller aktivitetene på som er syndige, ikke selve gjenstanden eller aktiviteten. (Merk at jeg da ser bort fra slikt som Gud har uttalt ER synd).

Jeg har nettopp begynt å danse salsa, og det er fantastisk moro! Jeg har gledet meg i flere måneder til å komme på dansekurs og etter å ha gjennomført første time må jeg konkludere med at det ikke finnes noe syndig i å bevege kroppen til musikk og lære rytmer som er litt annerledes. Mine norske hofter var ikke riktig vant til de uvante bevegelsene, men jeg tror de har usedvanlig godt av det. (Her i Norge er bekkenløsning en ganske vanlig lidelse, mens den ikke finnes i land hvor kvinnene bruker hoftene sine på en avslappet og naturlig måte).

Vi trenger å ta dansen og mange andre områder tilbake fra vår motstander som går rundt som en brølende løve! Vi må komme oss ut av hjemmene og komfortsonene og være sammen med mennesker der de befinner seg, det er blant annet puber og dansesteder. På denne måten kan vi innta mange ulike områder og bringe med oss Jesu kjærlighet til mennesker som trenger det mer enn noen gang.

Vi er nå vel tilbake etter juleferien på Tenerife. Det var fantastisk med sol og varme, badeliv og uteliv. Kunne kjenne sostrålene varme huden og nyte det fantastiske dagslyset som har vært mangelvare her hjemme en stund. Det som var mindre fantastisk, var lungebetennelsen jeg pådro meg da vi kom hjem. Jeg landet på Flesland nyttårsaften temmelig svimmel og antagelig febril. Første nyttårsdag, som tilfeldigvis er min bursdag, ble tilbrakt hostende og svettende under et ullteppe. (Heldigvis dukket det opp en velkommen bursdagsgjest slik at jeg fikk feire bittelittegranne...)Hostingen og svettingen viste seg å være lungebetennelse, det er grunnen til denne jule- og nyttårsrapporten langt uti januar, først nå er jeg noenlunde frisk.

Jeg vil fortelle om noe jeg opplevde den siste kvelden på Tenerife. Terje og jeg bodde i Puerto de la Cruz, en ganske vakker på nordkysten av øya. Nesten hver kveld var vi "ute på by'n" for å se på folkelivet, spise middag eller handle. Det er halve ferien etter mitt begrep. Denne kvelden var det ekstra mye å se på i gatene (kanskje en av grunnene til at jeg fikk lungebetennelse, jeg hadde for lite varme klær med meg og frøs nok litt der vi sto og så på alt det spennende som foregikk. Husk å ta med noe varmt tøy hvis du skal til Puerto de la Cruz!).

Har du sett slike "sølv"- eller "gullmenn" som av og til befinner seg på Torgallmenningen? En mann som er gull- eller sølvkledd fra topp til tå og som later som han er en statue? Barn liker å gå bort til ham, og da setter han gjerne i gang og gjør noe morsomt. Denne lørdagskvelden befant det seg en "sølvmann" på et av de mindre torgene i Puerto de la Cruz. Han lignet til forveksling Charlie Chaplin, ved siden av ham sto en annen "statue", en ung rosa dame. De to var veldig underholdende og stadig var små og store bortom og puttet mynter i boksen deres.

Plutselig la jeg merke til en kvinne som satt med en kopp foran seg på det motsatte gatehjørnet. Hun satt der helt alene i en rullestol. Uten armer eller ben. Ansiktet hennes var preget av sorg, smerte og verdighet. Jeg tenkte på hva det kostet henne å sitte der alene med koppen foran seg. Jeg aner ikke noe om velferdsordningene i Spania, så jeg vet ikke om det offentlige forsørger mennesker som ikke kan gjøre det selv. (Jeg har vært med på å dele ut mat til trengende i Auckland, New Zealand, så jeg vet at ikke alle land har det slik som vi har i Norge). Kanskje denne kvinnen har så hun klarer seg og valgte å sitte å tigge for å få ekstra penger, hva vet jeg. Likevel, jeg innbiller meg at de færreste velger å sitte på et gatehjørne og tigge hvis de kan slippe det.

Det var lite jeg kunne gjøre for henne. Lommeboka mi var ganske tom, vi skulle reise dagen og hadde brukt opp mesteparten av Euro'ene. I valget mellom å gi det lille jeg hadde til Charlie Chaplin med Rosa dame og denne kvinnen var valget enkelt. Likevel skulle jeg ønske jeg kunne ha gjort så mye mer for henne. Slik Jesus gjorde da han gikk omkring og gjorde vel for mennesker. Han lot lamme reise seg og blinde få synet igjen.

Charlie Chaplin og Den rosa damen fortsatte å underholde mengden. En liten gutt i barnevogn var helt med på notene og folk lo. Jeg kunne ikke la være å gløtte bort på kvinnen i rullestol. Like før vi gikk, så jeg at en kvinne kom bort og snakket med henne. Lenge. Heldigvis, tenkte jeg. Enten damen kjente henne fra før eller var en fremmed, var det en som brydde seg. Selv følte jeg at jeg manglet ord. Jeg hadde ikke visst hva jeg skulle si til henne, kall meg gjerne feig.

Men jeg ba en bønn for henne. Takk for at det finnes bønn, takk at vi alltid kan be til vår Far i himmelen. Når kontrastene blir for store, når vi selv kommer til kort og mangler ord og handlinger, så kan vi be.
Med og uten ord.